Utstillinger

To Carry What Remains tar utgangspunkt i en grunnleggende spenning mellom nødvendigheten av vitne og uttrykksbegrensninger. Mennesket forsøker å fortelle, huske og gjøre motstand, samtidig som erfaringer av krig og vold kan overskride det språket og bildet er i stand til å formidle. Hvordan kan man nærme seg det som motsetter seg en sammenhengende fortelling? Hvordan kan et bilde berøre volden uten å redusere eller estetisere den? Og hva skjer når språket selv blir et redskap for makt, kontroll og assimilering?

Utstillingen består av en serie tegnede akvareller og kortfilmen Under Mesopotamias hissige sol . Verkene undersøker krig, vold og vitnesbyrd, men søker ikke å gjøre traumer fullt ut forståelig eller oversette det til en tilgjengelig fortelling. De undersøker snarere hva som skjer når ord og bilder ikke strekker til, og hvordan mennesket likevel insisterer på å tale, huske og vitne.

I filmen står en kvinnelig figur i spenningen mellom tale og taushet. Hun er ikke uten stemme, men befinner seg i et rom der ordene ikke kan bære hele erfaringen hun forsøker å formidle. Språket hennes er preget av brudd, tilbakeholdelse og motstand. Det oppstår ikke bare som kommunikasjon, men som en sårbar handling: et forsøk på å bevare noe som står i fare for å forsvinne inn i stillheten. Motstanden er ikke heroisk og viser seg ikke som en triumf over volden. Den kommer til uttrykk som en nektelse av å la seg innordne fullstendig i maktens språk, fortellinger og kategorier. Å holde fast ved sin egen erfaring, selv når det ikke lar seg uttrykke som en helhet, blir en måte å motsette seg utsettelse på. Vitnesbyrdet fremstår derfor ikke som en avsluttet eller autoritativ beretning, men som en vedvarende bevegelse mellom det som kan sies, og det som forblir utenfor språket.

Gjennom film, tegning, akvarell og vannbasert blekk får disse spørsmålene en romlig og materiell form. Mediene brukes ikke til å illustrere én samlet fortelling, men til å undersøke grensene for hva som kan bevares, formidles og synliggjøres. Filmen bærer stemme, tid, kropp og fravær. Tegningen fastholder spor og konturer, samtidig som det synliggjør brudd, avbrytelser og tomrom.

I akvarellen og det vannbaserte blekket blir uttrykkets begrensninger en del av selve arbeidsprosessen. Vannet fører pigmentet gjennom papirets fiber, lar fargene flyte sammen og åpner for tidligere som forskyves eller oppløses utenfor kunstnerens fulle kontroll. En kontur kan løses opp, et spor kan gli over i en annen form, og det som forsøkes bevart, kan samtidig forsvinne.

Materialenes egen bevegelse fungerer ikke som en direkte illustrasjon av traumet. Den åpner i stedet for en undersøkelse av spenningen mellom ønsket om å gi erfaringsform og erkjennelse av at ingen form kan romme den i sin helhet. Oppløsning og fastholdelse eksisterer side om side. Bildet søker ikke å reparere det som har gått i stykker eller gjøre det ubegripelige entydig. Det holder raskt ved forsøket på å uttrykke, samtidig som grensene for dette forsøket blir synlige.

Mellom det som har skjedd, og det som kan vises eller vises, oppstår et gap. Dette gapet er ikke bare et fravær, men også et rom der spor, fragmenterer og ufullstendige uttrykk kan tre frem, ikke som erstatninger for erfaring, men som vitnesbyrd om noe som ikke lar seg samle til en helhet.

Denne avstanden er beslutning for utstillingens møte med betrakteren. Publikum får ikke full tilgang til andres traume. Utstillingen søker å motstå en estetisering som gjør lidelsen til noe betrakteren kan forstå, beherske eller konsumere. I stedet inviteres publikum til å bli værende i møte med det ufullstendige, det fragmenterte og det som ikke lar seg innløse i en enkel fortelling.

To Carry What Remains oppstår i denne spenningen: mellom behov for å uttrykke og erkjennelsen av uttrykkets grenser. Utstillingen handler om å bære videre det som overlever volden, ikke som en hel og avsluttet fortelling, men som spor, fragmenter og erfaringer som fortsatt søker form.

Shwan Dler Qaradaki (f. 1977 i Slemani, irakisk Kurdistan) bor og arbeider i Oslo. Han er utdannet ved Kunsthøgskolen i Oslo, hvor han har bachelor- og mastergrad i billedkunst og har gjennomført sine doktorgradsstudier 2021-2025. Qaradaki arbeider med tegning, film og andre kunstneriske uttrykksformer, og har en omfattende nasjonal og internasjonal utstillingsvirksomhet.

Arbeidene hans har blant annet vært presentert ved Nasjonalmuseet, Kunstnernes Hus, Kunstnerforbundet og internasjonale filmfestivaler. Han har mottatt flere utmerkelser, blant annet Oslo bys kunstnerpris (2014), Kulturrådets debutantpris (2015) og Høstutstillingsprisen (2020). I 2025 mottok han både Årets vakreste bøkers gullpris og Ordknappen for den illustrerte boken Sarin . Arbeidene hans er representert i blant annet Nasjonalmuseets samling og Oslo kommunes kunstsamling.