Utstillinger

Rive, grave, reparere, sortere, bygge, flytte. Ivareta, miste, kaste, savne.

Verket tar utgangspunkt i konstruksjonsplassen – et rom i kontinuerlig transformasjon, preget av oppløsning, omforming og tilblivelse. Byggeplassen og rivningsområdet har lenge opptatt meg som motiv; særlig slik disse tilstandene trer frem i bybildet gjennom en rå og uavklart romlighet. Eksponerte ledninger, åpne konstruksjoner, sammenraste flater, avfall og maskineri. Lyder som skjærer gjennom kroppen og peker mot både vekst og ødeleggelse. Et sted reises nye boliger, arbeidsplasser og offentlige rom. Et annet sted blir bygninger ødelagt og mennesker mister hjem, tilhørighet og trygghet. De samme handlingene – å rive, flytte, bygge, sortere – kan romme både utvikling og tap.

Verket består av en stor collage som dekker rommet og er bygget opp av vedsekker, tekstil, garn, ledninger og andre fragmenter. Materialene bærer spor av tidligere funksjoner og sammenhenger og er satt sammen på nytt – forskjøvet, skjøtet, holdt sammen. Arbeidet tar utgangspunkt i det som allerede finnes; i rester, arkiver og det tilgjengelige. Ikke alt lar seg reparere. Ikke alt kan føres tilbake til sin opprinnelige form. Men noe kan kanskje holdes sammen lenge nok til at nye forbindelser oppstår. Konstruksjonsplassen blir et sted hvor ulike tilstander eksisterer samtidig – omsorg og oppløsning, bevegelse og stillstand, ødeleggelse og tilblivelse. Noe er i ferd med å forsvinne. Noe annet er ennå ikke ferdig.

Mari Eriksen om sitt kunstnerskap:
Arbeidene mine møter tid, sted og ellers omgivelser og er ment å uttrykke komplekse leve- historier uten klare logiske handlingsganger. En leve- historie handler, for meg, om eksistensiell tematikk. Jeg er også opptatt av å kontrastere tematikk som for eksempel dødsangst og intens livsglede. Et forsøk på å "ramme inn" situasjoner eller tilstander i og mellom mennesker og et ønske om å bidra til kollektiv og individuell opplevelse av undring og refleksjon; konfrontere "virkeligheten" med noe grunnleggende menneskelig. Jeg vil forme, fortelle og formidle med et sett av materialer og med en insisterende holdning til at noe står på spill. Frykt, fortvilelse, håp og lek undersøkes mens jeg leter, samler, plundrer, setter sammen og viser frem. Blant materialene jeg bruker, eller som jeg oppbevarer og samler på i atelieret mitt , råder det et ganske subjektivt hierarki. En liten plast-del, et stort rør, gresstrå eller et slitent jernverktøy; alt (og alle) blir inkludert som viktige i mitt liv slik det forholder seg akkurat nå, og alt kan bidra til å realisere idéer om hva virkeligheten er. Jeg bruker ting jeg finner på min vei. Uten å lete på spesifikke lokasjoner, er jeg alltid på jakt etter materialer og objekter som jeg kan bruke i mine arbeider . Jeg holder fast i en upresis og improvisert tilnærming. Arbeidet med skulpturelle objekter, visningssted og eventuelt lydbilde er en selvstendig og relativt introvert prosess, men når verket er etablert i rommet endres bevisst søkelyset og fokuset på det praksisfellesskapet som kan oppstå når publikum møtes i og rundt verket. På hvilken måte kan man bevege seg i rommet – sammen eller alene – Hva erfarer hver enkelt og hva erfarer vi sammen? Jeg ser på all handling i og rundt verket som en ytring og jeg er stadig mer opptatt av hva alle tilfører og fremfører sammen med meg.