Utstillinger

Magnus Oledal om utstillingen:

La oss anta at den årlige veksten følger den Logistiske funksjonen.Det betyr at veksten kommer å avta rundt år 2250.

La oss nå isteden anta at den årlige veksten følger en Cauchy distribusjon.Veksten minker fra nå og går tilbake til en tidligere tilstand… Jeg husker plutselig noe fra barndommen.

Når pappa måtte bytte bilbatteri i bilen, ladet han opp det gamle så godt det gikk, og jeg fikk ha det på rommet mitt med sikringsboks og alt. Jeg hadde en frontlykt fra en bil, som vi lyste på dyrene som passerte i høstmørket nedenfor altanen. Kompisen min likte det godt når det lyste tilbake fra øynene til dyrene. Det var mest kattene og ekornene vi lyste på, innimellom rådyr.
Jeg fikk også senere sorthvitt TV-en som hadde begynt å fuske. Man måtte innimellom hamre med neven på den for å få bildet stabilt. Det var helt vanlig å ha farge‑TV på slutten av 70-tallet, så det var ikke noe uventet at den ikke ble reparert, men byttet ut. En av disse ettermiddagene da kompisen min og jeg lekte med batteriet, kom vi på at vi måtte teste å sette litt strøm på TV-en. Jeg hadde begynt å skru den fra hverandre så den innvendige elektronikken var blottet. Det var et stort kretskort i bunnen og et annet rundt bakenden av billedrøret. Vi visste det var noe som var skikkelig farlig der, men vi visste ikke helt hvor det farlige var. Noe med høyspenning og at det var den høyspenningen som sendte elektroner ut så at det ble et bilde. Vi prøvde oss frem. Med en tykk kabel i hver hånd testet jeg å sette strøm fra bilbatteriet ulike plasser på elektronikken for å se om noe hendte. Men kompisen min som satt foran TV-en kunne fortelle at inget skjedde, selv om vi noen ganger kunne høre piping som gikk opp i frekvens når man holdt kablene visse steder, for å siden synke i frekvens da man tok bort kablene. En gang kom det en hvit prikk helt i sentrum av bildeflaten, man jeg fikk aldri sjansen å se den før den forsvant, siden jeg satt på baksiden og holdt kablene. Det var nok det som gjorde at jeg ville prøve å sette inn stikkontakten i støpselet. Skumringen måtte gi etter for lyset som fikk kompisen min å se blek ut. Jeg kunne et kort øyeblikk se lyset fra fjernsynet i øynene hans. To firkantete lyspunkter. Det kom en altfor sterk og sprakende lyd og kanskje en lukt av noe brent. Det fikk meg å umiddelbart dra ut stikkontakten.
-Satan! Sa kompisen min.
-Jeg såg Satan i glasset! Og han gapte!
Jeg instruerte kompisen min til å sette i kontakten og dra ut den fort hvis noe skulle skje. Dette som kompisen min hadde sett, ville jeg også se!
En buet strek fra venstre og opp mot midten og buet ned igjen mot høyre. Lignet en spiss bølgetopp.
-Satan er borte nå!
Når vi prøvde en tredje gang kom det kun et smell og etter det var TV-en helt død.
Etter denne ettermiddagen så ville han ikke lyse på dyrene mer, men heller tegne. Etterhvert sluttet batteriet å virke, så jeg sluttet også å lyse på dyrene om ettermiddagene.

Magnus Oledal (f.1972, Østersund, Sverige) bor og arbeider på Valberg i Sandefjord kommune, Vestfold. Han er utdannet ved Kungliga konsthögskolan i Stockholm og Statens Kunstakademi i Oslo.

Med kinetiske skulpturer og installasjoner undersøker Magnus Oledal en mulig ustabilitet i det hverdagslige objekt og hva som skal til for å oppdage den langsomme, kontinuerlige forandringen i verden. Han tar gjerne i bruk ulike former for elektroniske virkemidler, video og motorer,  for å skape situasjoner der publikum gjøres oppmerksomme på sin fysiske tilstedeværelse og kroppens kognitive reaksjoner i møtet med objekter.

Hans kunstnerpraksis involverer foruten produksjon av egne kunstverk og utstillinger, ulike overskridende former for formidling av kunst. Han har bl.a. gjennom mange år jobbet med kunstprosjektet «Tomma Rum» som er et ambulerende kunstnerdrevet Artist in Residence. Siden 2025 driver han prosjektrom INSTITUSJON på Valberg, Vestfold. Han har tidligere stilt ut på bl.a. Kunstnerforbundet (Oslo), Kraft Bergen, Lydgalleriet (Bergen) og No