INTERVJU – LENA SØEBORG: Du åpner utstillingen Ta på meg i Vestfold Kunstsenter lørdag 16.november 2019.
Hvordan går det med forberedelsene til utstillingen og hva slags arbeider skal du vise?

Det går sin gang med sine frem og tilbakeskritt.
Jeg jobber med tre elementer som er i en sammenheng; en film, ett veggobjekt og en gulvinstallasjon og til åpningen jobber jeg med en performance som blant annet vil inkludere en aktiv situasjon med publikum.

Hva preger din produksjon?

Jeg prøver med tilsynelatende enkle midler å ramme følelser eller tilstander som man ikke tar seg tid til å være oppmerksom på i hverdagen. Jeg ønsker også å invitere publikum til å bli en aktiv del av mine arbeider. Jeg vil ikke at de bare skal utføre noe jeg bestemmer, men at deltagelsen har innflytelse på et verks uttrykk. Her må jeg altså risikere og gi slipp på kontrollen over prosessen.

Hvordan går du til verks når du starter med et prosjekt/verk?

Et prosjekt eller et verk er alltid en fortsettelse, en gjenvei eller en blindvei fra noe jeg har gjort tidligere. Det har ingen fast begynnelse eller slutt, men på et tidspunkt kan en ide presse seg på for å bli utført (ikke alle ideer kommer så langt) og så begynner prosessen med å finne ut hvordan jeg kan realisere ideene mine. Her må jeg prøve meg fram. Det fører ofte til at prosjektet endrer seg, men det er jo vilkårene. Ikke sjelden blir det bedre når jeg må oppgi min egentlige plan og følge erfaringer og det som ny viten fører til.

Inspirasjon?

Det kan være mye forskjellig. Forleden var jeg på en konsert med for meg en helt ukjent musiker; Ghedalia Tazartes. Det var en gave, som å få tilbake håpet. Det kan nemlig føles håpløst innimellom å jobbe med disse tingene.