NTERVJU – JOHAN URBAN BERGQUIST:
Du åpner ny separatutstilling på Vestfold Kunstsenter lørdag 5. oktober. Hvordan går det med forberedelsene til utstillingen og hva slags arbeider skal du vise?
 
Jeg tror det går bra… Jeg har hatt et kunstnerisk meget hektisk år, utstillingen i Vestfold Kunstsenter blir min tredje (egentlig fjerde om man teller Kunsthall 15) separatutstilling i 2019, i tillegg har jeg vært og laget performance på kunstbiennalen Joshua Treenial i ørkenen i California, og hele januar var jeg artist-in-recidency på Skandinavisk Forenings Kunstnerhus i Roma. Jeg har og laget performance på InterKulturelt museum i Oslo. Alt dette betyr at jeg ikke hatt særlig mye tid hverken til å tenke eller å lage ny kunst. Men jeg har flere spennende verker og prosjekter ferdige som skal få bli med til Tønsberg, så får vi se hva som kommer med på utstillingen. Hovedsakelig vil jeg nok til å vise tegning og kanskje noe skulptur, og så blir det definitivt performance med mitt alter ego Count Pukebeard på åpningen.
 
 
Hva preger din produksjon?
 
Det var et litt vanskelig spørsmål, men jeg kan gi noen få nøkkelord og begreper: Nøyaktighet i håndverk kombinert med behersket eksperimentlyst og mørk humor. Drømmer og andre former for alternative virkeligheter. Tydelighet i visuelt uttrykk, frihet i fortelling.
 
 
Hvordan går du til verks når du starter arbeidet med et prosjekt/ et verk?
 
Når det gjelde tegning, som jeg har jobbet mye med på seinere år, går jeg ofte til mitt nesten uendelige billedarkiv og leter etter noe å starte med (Obs! Ikke Google, arkivet mitt er fysisk, jeg bruker aldri forlegg fra internett). Jeg har samlet bilder og gamle illustrasjoner så lenge jeg kan minnes. Mine tegninger bygger ofte på noen annens tegninger, blandet med mine egne tegninger. Jeg jobber med å sette sammen ting som ikke egentlig hører sammen men som når de kommer sammen i mine tegninger skaper nye betydninger og fortellinger bortom det normale. Jeg refererer ofte til mine tegninger som håndtegnede collager. Jeg bruker flytende tusj og pensel for å lage mine tegninger, i tillegg noe fargeblyant.
 
Mine lyd-performancer utvikler seg på en helt annen, mer improvisert og fri, måte. Når jeg går inn i min performance-persona Count Pukebeard skjer det en forvandling. Jeg har så klart med meg en masse lydutstyr og jeg vet omtrent hvordan jeg skal starte en performance, men det som skjer etter innledningen er helt improvisert, uforutsigbart, og det er ofte sånn att jeg nesten går inn i en tilstand av transe. Jeg har som Count Pukebeard på meg en gammel gassmaske, den gjør at flere ting skjer: For det første gir den meg en merkelig frihet, jeg er ikke meg selv lenger og jeg føler ikke de begrensninger som over-jeget vanligvis setter på meg. For det andre blir det fort dugg på glassene i masken, hvilket gjør at jeg ikke ser publikum og dermed ikke trenger å bry meg om deres reaksjoner, jeg ser heller ikke utstyret mitt særlig godt lenger hvilket i sin tur gir en mer intuitiv prosess. Masken gjør det og litt tungt å puste (dog ikke så det blir farlig), dette er noe som bidrar positivt til en slags distanse mellom mitt hverdagslige jeg og det jeg driver med som Count Pukebeard. Jeg vil ikke påstå at jeg faktisk går inn i en transe, men jeg vil heller ikke si jeg er meg selv under disse lyd-performancer.
 
 
Er det noen kunstnere, forfattere eller teoretikere du lar deg inspirere av?
 
Når det gjelder inspirasjon fra billedkunst går jeg ofte tilbake til renessansens grotesker når det gjelder det visuelle, det er en gammel inspirasjon som fikk ny aktualitet da jeg hadde en måneds recidency i Roma i januar i år. Ellers er det mye inspirasjon å hente i bokillustrasjoner fra århundreskiftet 18-1900, og så er det de litt bortglemte symbolistene som herjet ved den samme tid (f.eks. Felicien Rops, Max Klinger og Jean Delville). Og surrealistene, som og i sin tur hentet mye inspirasjon fra symbolistene.
 
Men egentlig finner jeg min inspirasjon mer i litteratur og musikk enn i billedkunst. Jorge Louis Borges, William S. Burroughs og H.P. Lovecraft er noen forfattere som betydd mye for meg opp gjennom årene.
 
Mine viktigste musikalske inspirasjonskilder er Throbbing Gristle, The Fall, David Bowie og Nick Cave. Spesielt Throbbing Gristle er viktige i forhold til de lyd-performancer jeg har laget de siste år. Jeg gikk i mange mange år rundt og trodde jeg ikke kunne spille musikk, men så skjedde noe når jeg ble 50, ikke det at jeg plutselig kunne spille tradisjonelle instrumenter, men jeg opplevde, og opplever, med alderen, en ny frihet, og jeg innså at jeg ikke trengte å kunne noter, skalaer og akkorder for å lage lyd/musikk. Det rare er at jeg har lyttet på og elsket band som Throbbing Gristle helt siden tidlig 80-tallet, uten å forstå at den typen musikk kan jeg jo lage selv. Men nå gjør jeg det og det er utrolig frigjørende for en mann i sine beste år.