Sigbjørn Bratlie

Ligne claire

Installasjon, tekstil, maleri og video

Vestfold Kunstsenter, 8. september – 7. oktober 2012

 

La ligne claire, – den klare linje, – er navnet på tegnestilen som karakteriserte Hergés tegneserier om Tintin, en tegnestil som dannet skole og som i ettertid er blitt emulert av et hopetall andre serietegnere rundt om i verden. Måten Hergé tegnet på er lett gjenkjennelig ved sin jevne, tynne, svarte konturstrek rundt figurer, gjenstander, bygninger og natur: Hergé likte ikke skraveringer eller dybdeskapende fargenyanser.

Verkene i utstillingen har en konseptuell og analytisk, men samtidig humoristisk vinkling. Et nøkkelbegrep Sigbjørn Bratlie har knyttet til nesten alt han har produsert, er ”kunstneren som antihelt”: Kunstneren som frenetisk forsøker å skape meningstung, ansvarlig og dyptloddende kunst, men som ikke helt får det til. Heri ligger også mye av humoren i det kunstneriske uttrykket hans. 

Utgangspunktet er populærkulturelle fenomener: Arbeidene handler om det å lage kunst i en overveldende strøm av tv, film, popmusikk, reklame, moter og tegneserier. Dagens populærkultur er en uopphørlig bakgrunnsstøy som gjør det vanskelig å snakke klart og tydelig, – vanskelig å høre seg selv tenke. Verkene er ofte ”filtrert” gjennom ett eller flere lag av populærkulturelle referanser, men handler til syvende og sist om det å lete etter en egen stemme, både kunstnerisk og personlig. Som helhet utgjør verkene en form for navigasjon i populærkulturen.

I bunn og grunn er det tegneserieestetikk som preger utstillingen Ligne claire: En verden hvor man løper utfor et stup og et øyeblikk blir stående stille i løse lufta, undrende, før man ser ned og derpå styrter ned i avgrunnen. Her og der bikker verkene over i slapstick-komedie à la Snurre Sprett, men likevel er det Hergé som er det store idealet: En sober og velbalansert antydningskunst, – en vidunderlig mangefasettert naivisme.

Videoen «Breiköpp» er laget i samarbeid med filmfotograf Askild Vik Edvardsen, komponist Henrik Skram og den islandske kunstneren Kristjana Rós Oddsdóttir Guðjohnsen. Filmen henspiller på en breakup scene slik man kjenner den fra utallige amerikanske romantiske komedier. I dette tilfellet tar samlivsbruddet form av en performance, der kunstneren etter beste evne forsøker å slå opp med kjæresten sin på islandsk, et språk han snakker særdeles dårlig. Kristjanas jobb er å bruke overtaket hun har ved å snakke sitt eget morsmål til å spolere kunstnerens resonnementer. Videoen fokuserer på usikkerhet, kroppsspråk, kommunikasjonsproblemer og misforståelser, og er derfor med vilje ikke tekstet. I alle tilfelle snakker kunstneren såpass gebrokkent islandsk at et norsk publikum vil være i stand til å følge med på en god del.